Bunad is an umbrella term encompassing, in its broadest sense, a range of both traditional rural garments (mostly dating to the 19th and 18th centuries) as well modern 20th century folk costumes. In its narrow sense the word Bunad does only refer to garments constructed in the early 20th century very loosely based on tradition. The word Bunad in itself is a 20th century invention.
The Bunad movement has its root in 19th century national romanticism, which included an interest for traditional folk garments not only in Norway, but also in neighboring countries such as Denmark and notably Germany. However, in Norway national romanticist ideas had a more lasting impact, as seen in the use of folk inspired costumes.
The designs are typically elaborate, with embroidery, scarves, shawls and hand-made silver or gold jewelry known as solje. There are bunads both for men and women, although women's bunads are more diverse and popular. However, according to daily manager Turid Liss Agersborg at Husfliden Oslo, they now produce and sell more men’s bunads than women’s for the first time in history. The male customers are often characterized as urban and modern, and range between the ages of 20 and 40 years old.
A number of books on the history of bunads recount the story of how once when on holiday in Hardanger with her Danish husband the British Princess Maud of Wales thought that the Hardanger bunads worn by the women in Hardanger were so beautiful that she had one made for her.
At that time she could have had no inkling that a decade and a half later she would return to Norway as its queen, the matriarch of a new dynasty of Norwegian kings. She later wore this Hardaner bunad at numerous public appearances in Norway, a tradition maintained by the present Queen Sonja, the Crown Princess Mette Marit and Princess Martha Louise, although Queen Sonya and her daughter wear the East Telemark bunads, Telemark being the ancestral county of the Queen's own family.
In Norway, it is common to wear bunad at various celebrations such as: folk dances, weddings, and especially the May 17 National Day celebrations.
From the late 19th century until quite recently the image which was most commonly used to represent the Norwegian traditional rural dress in general was that of the Hardanger woman's bunad, but in more recent times this image is being increasingly superseded by that of the East Telemark woman's bunad.
Bunads with such long traditions are to be found in the Bergen area on the west coast, in Setesdal in the south, in some districts of Telemark, Numedal, Hallingdal, and Gudbrandsdal, and at Røros in eastern Norway.
Hulda Garborg (1862–1934) and Klara Semb (1884–1970) are cited as pioneers in bringing bunads into mainstream culture. With Garborg's publication of the pamphlet Norsk Klædebunad in 1903, the focus moved from the creation of a single national costume to the development of several regional bunads. Although bunads are based on traditions in various areas, these designs are embellished by additions such as embroidery. The overarching sense of bunad design is to preserve the way people dressed for festive occasions in one particular era. This has led local and national councils to impose official constraints on various details in the bunad, including colors, fabric, embroidery, jewelery, cut, and allowable headwear.
Bunads are nowadays often viewed as a status symbol, ranging in the price of $2,000 - 10,000, depending on the desired design, material, embroidery, gold, silver and accessorizes.
Criticizing that only wealthy people can afford to purchase a bunad and to carry out this tradition, Norske Bunader moved the production of some Norwegian bunads to China. This shift has lowered the price and made the national costume more affordable. It has also caused major concerns by patriotic citizens who believe the Norwegian national costume should be completely authentic and only produced domestically. Although some people argue that traditional bunad producers such as Husfliden and Heimen contradict themselves by having immigrants sew bunads and make embroideries at their company, they respond by claiming that the immigrants are equally licensed as Norwegian sewers and that the bunads are still made in Norway.
Bunad er et begrep som fra det 20. århundre har blitt brukt om flere typer klesdrakter i Norge. I faglig forstand brukes begrepet om historiserende moderne festdrakter, for det meste konstruert i første halvdel av det 20. århundre og meget løst basert på tradisjon. Disse festdraktene er i sin tur inspirert av folkedrakter, dvs. tradisjonelle klesplagg brukt av bondebefolkningen i deler av Norge på 17–1800-tallet. Mens fagterminologien skiller mellom bunad og folkedrakt, ses bunad også brukt upresist som en samlebetegnelse, særlig når autentiske folkedrakter også brukes som moderne festdrakter. Begrepet bunad kan derfor brukes om svært forskjellige former for klesplagg: alt fra genuine folkedrakter fra 1800-tallet til nykonstruerte plagg uten særlig historisk forankring, men som gir skinn av å være «bondedrakter».
Interessen for «folkedrakter» har sin bakgrunn i nasjonalromantikken på slutten av 1800-tallet og var ikke bare et norsk fenomen: I både Danmark, Tyskland og flere andre land var det i overklassen stor interesse for bondebefolkningens klesdrakter og andre sider ved folkekulturen, som ble sett på som autentiske uttrykk for nasjonens historie. I stor grad bygget folkedraktene i de ulike landene på felleseuropeiske moter fra 17–1800-tallet. I Norge førte denne nasjonalromantiske impulsen til et aktivt arbeid for å skape nye drakter fra begynnelsen av 1900-tallet; fremst i dette arbeidet stod Hulda Garborg. Ordet man tok i bruk for å betegne disse nye draktene var «bunad», som i sin moderne form er et nyord, men som har røtter i det norrøne búnaðr («utstyr til hushold», «klær»); ordet «drakt» («bære») kommer av middelnedertysk. Mens bunadbevegelsen begynte i det små, drevet frem av intellektuelle, nasjonalt orienterte miljøer, fikk den et større folkelig gjennomslag fra 1930-tallet. Norge skiller seg ut i forhold til andre europeiske land ved at den nasjonalromantiske interessen for folkedrakter og historiserende drakter fikk et mer varig gjennomslag enn ellers i Europa, der slike sysler gikk av moten.
Av folkedraktene står draktene fra Telemark i en særstilling, på grunn av fylkets rike folkedrakt- og folkekulturtradisjoner og sentrale stilling i norsk nasjonalromantikk.
Det var folkedansbevegelsen tidlig på 1900-tallet som begynte med både rekonstruksjoner og konstruksjoner av drakter tildels basert på lokale tradisjoner, og som samtidig gav disse plaggene navnet «bunad». Hulda Garborg og Klara Semb var sentrale i dette arbeidet. Dette arbeidet hadde imidlertid en bakgrunn i en generell interessebølge for folkedrakter som man fant i nasjonalromantiske miljøer i hele Skandinavia og Tyskland fra slutten av 1800-tallet.
I det tidlige arbeidet med å skape nye «bunader» brukte man flere kilder, bl.a. gamle, eksisterende drakter og billedmateriale slik som Johan F. L. Dreiers folkedraktakvareller og Johann Heinrich Senns kobberstikk av Dreiers arbeider fra starten av 1800-tallet. Draktene som ble laget var imidlertid ofte ikke autentiske rekontruksjoner, men ble gjerne forenklet. Samtidig begynte man et systematisk arbeid for å lage nye drakter, ofte nokså fritt basert på tradisjon. Mange «lokale» bunader ble laget etter samme mal, og med små variasjoner. Mange av draktene som i dag selges som «bunader» er i stor grad konstruert på 1930- og 1940-tallet, eksempelvis «Oslobunaden» fra 1947.
Det er folkedraktene som er forbildet for bunadene, og mange av dem gjenspeiler, i større eller mindre grad, felles europeiske klesmoter fra 1700-tallet og tidlig 1800-tall. Folkedrakter fra Norge har derfor store likhetstrekk med folkedrakter fra andre land som Danmark, Sverige og Tyskland.
I 1947 ble det opprettet en offisiell institusjon for å veilede i spørsmål angående norske bunader - «Landsnemda for Bunadspørsmål» (nå kjent som «Bunad- og folkedraktrådet»).
I folkedrakt-forskning skiller man mellom bunad og folkedrakt. «Folkedrakt» er den lokale klesdrakt fra tidligere tider, med alle sine variasjoner og bruksmåter. Bunader brukes kun om festdrakter.
Sem comentários:
Enviar um comentário